Festivaler
Metal Merchants Festival | Januar |
Foto: Amund Østbye.Flickr
ØyafestivalenDet som tidligere var å regne som en hagefest for innadvendte indiehelter har vokst til å bli norges største og mest profesjonelle festival. Band av ypperste klasse, og et program som inkluderer de minste og mest eksotiske skjenkestedene i Oslo. Normalt rulle den i gang helga før studiestart og er en kjærkommen anledning til å dra til Oslo litt for tidlig.
Allerede på tirsdagen er det klubbdag på alskens steder som kan oppdrive et minimum av en scene. Når sant skal sies må klubbdagen sies å være for de aller mest interesserte. Det er vel et fåtall av bandene på klubbdagen som noensinne vil se en platekontrakt. Men begivenheten er uansett en finfin mulighet til å fly rundt fra sted til sted og se på hva som rører seg i indiemljøet. For ikke å glemme at man får muligheten til å slukke tørsten på hver etappe.
Onsdag formiddag sparker det vanligvis løs med nydelig vær og god stemning. I motsetning til andre norske festivaler pleier Øya å få masse publikum innenfor portene relativt tidlig. Dermed er stemningen satt og hyggen kan spre seg i miljøet. Må også skryte av barløsningene til Øya, køene er normalt overkommelig raske på tross av omfattende tørste blant publikum. Dog, det er først og fremst orkestrene og underholdningen fra scenene som trekker publikum. Hele fire scener sørger for å gi deg god trim i entusiastisk trav fram og tilbake for å plukke godbitene.
Sjangermessig har Øya hatt som parole å fronte norske band og norsk musikk. Derav denne voldsomme begeistringen fra indiemiljøet. Imidlertid må det være mulig å hevde at Øya har utvidet repertoaret de siste årene, og er blitt mer tilgjengelige for de allmenne lag av musikkinteresserte. Overvekten av artistene er likevel norske, og slik sett holder fast på sin opprinnelige idé om å gi muligheten for norske band til å opptre. Kritikere har hevdet at en del av bandene spiller på Øya hvert år, og at det vitner om liten bredde i det norske musikkmiljøet. Men hva betyr vel det når det er utsolgt hvert år? 16 000 solgte billetter hver dag vitner vel om at dette er noe folk vil ha? Musikkfest Oslo
På folkemunne musikkens dag, mens den offisielle tittelen må sies å være noe mer pompøs. Festivalen er en avleiring av noe svære franske kulturgreier som foregår 21. juni hvert år. Grunnet fellesferie og nordmenns rigide holdning til å slippe seg løs på en hverdag har man i Oslo valgt å holde arrangementet første lørdagen i juni. På godværsdager kan det best beskrives som rene skjære folkefesten med ung og gammel i skjønn forening rundt om i hele byen til all slags mulig musikk.
Sjangerrepertoaret er mildt sagt bredt, og antallet scener stiger år for år. I begynnelsen var det rundt ti scener, i 2009 var det 21 scener og det blir garantert flere de neste årene. Stort sett alle torg og åpne plasser i Oslo har en scene denne dagen, ergo skal det godt gjøres å unnslippe begivenheten. Heldigvis er det noe for en hver smak og det gjør det lettere å hygge seg etter beste evne. Relativit etablerte artister pleier også å hive seg med, selv om ingen av artistene får noe honorar. Stort sett er det noenlunde samme stil som kjøres på enkeltscenene fra år til år. Slik om du drar til Kontraskjæret ved du omtrent hva du vil få høre, eller om du vandrer scenen ved Blitz hvor det er noe mer progressivt.
En meget positiv sideeffekt ved musikkens dag er at de særnorske reglene for nyting av alkohol i noen grad opphører denne dagen. Publikum tar med seg egne forsyninger og slår seg ned for å kose seg med musikk og medbrakt over hele byen. Grillosen ligger også tykk over sentrum, og turister må jo tro de har kommet til et enkelt folkeferd som ikke gjør annet enn å sitte i sirkel rundt engangsgriller i harmoni. Dessverre medfører disse grillgreiene at hele byen ser ut som en svinesti utpå kvelden. Ryddedisiplinen er fraværende og rotter i alle fasonger boltrer seg i etterlatenskapene.
Oslo Live
Dette er nyvinningen på festivalhimmelen i Norge. Mens andre festivaler i fellesskap for det meste går konk og øker billettprisene velger Oslo Live det motsatte. Store kjente artister til max kr. 200,- Festivalen så dagens lys i juli 2008, tuftet på at Quart gikk konk. I løpet av en måned ble tillatelser hentet inn, program booket og festivalområde tilrettelagt. Resultatet ble en enestående publikumssuksess med over 20 000 betalende tilskuere.
Festivalen er både enkel og genial i sin oppbygging. Tilgjengelig program og tilgjengelig beliggenhet må sies å være noe av det viktigste. Et steinkast fra Rådhusplassen i skyggen av idylliske Akershus festning slippes artistene løs på Kontraskjæret fra onsdag til lørdag. Programmet er variert, men det har nok en hovedvekt på musikk som er i tiden, og gjerne beslektet med elektronika. Dette kan nok skyldes at ildsjelene bak Oslo Live i stor grad er de samme personene som driver den myteomspunne klubben Blå.
Festmessig må Oslo Live sies å være den mest tilgjengelige festivalen i Oslo. Midt i Oslo gryta, lav billettpris og flere attraktive artister. For ikke å glemme et ambisiøst og spredt klubbprogram ut i de sene nattetimer. Fra et studentsynspunkt må Oslo Live være favoritten. God beliggenhet, veldig studentbudsjettvennlige priser, ungdom i sin beste alder og urbant og alt mulig. Bare synd det ikke også er ei strand der…
Oslo Live var nesten å regne som årets hype i oppstartsåret 2008. Massiv medieomtale og hyppig omtalt blant begersvingende forståsegpåere. Men tiden vil vise om Oslo Live også er bærekraftig for fremtiden.
Norwegian Wood
Gamlefar blant Oslofestivalene som har vært aktiv siden 1992. Lydmessig må Wood være å regne som noe av det absolutt beste vi har i kongeriket. Et nydelig naturlig amfi midt på majorstua har en viss appell i seg selv. Det hjelper på at programmet de siste årene har fått en betydelig opptur med hyppig utsolgte dager.
For den litt mer lekne er det en bonus at Wood foregår i Frognerbadet og med behendig letthet kan kombineres med svømming, soling og avslapping før man begir seg over i festivalmodus med øl og rock. Det kan vel sies at Wood aldri har vært særlig hipp, men heller har vært en stabil leverandør med en stigende stjerne blant publikum som er forbi sin første ungdom. Programmet kan sprike en god del på de ulike dagene, og følgelig varierer det også hva slags publikum som er å treffe ved siden av deg i ølkøen.
Rent refleksjonsmessig er det vel sannsynligin at Wood har hentet har hentet navnet sitt fra Beatles låta med samme navn. Men med de frilynte tidene vi er inne i nå er det vanskelig å ikke forbinde festivalnavnet med tematikk fra mer eksotiske filmproduksjoner. Dog er nok det langt i fra hvordan festivalen ønsker å framstå. Til nå har det vært lite skriverier om utenommusikalske atspredelser i forbindelse med Wood. Det virker nesten litt for ordentlig og etablert. Ikke noe Fuck for Forest liksom…
